Foredrag:

• ”Om å bære barnet”

Annet:

• Om meg

• Kommentarer,
  links m.m.

• Litteratur

Til første side

Urgammel teknikk mot kolikk

Mange spedbarn i vår siviliserte kultur lider under kolikk. Kan årsaken til dette være en annen enn et umodent nervesystem, magetrøbbel, eller barnets temperament?

Solveig Albrecht Wahl

Under overskriften ”Ny teknikk mot kolikk” tar journalist Jorunn Egeland opp et av de problem vi har i vår siviliserte kultur: Spedbarnskolikken. Årsaken til kolikk er et 3000 år gammelt medisinsk mysterium, kan vi lese. Nå har dr. med. Harvey Karp, professor i barnesykdommer ved University of California funnet ut at etterligning av livmoren kan stoppe barnets gråt. Resultatet ble publisert på American Academy of Pediatrics National Conference and Exhibition. Egeland har intervjuet barnelege Karp. Han sier til WebMD at det er blitt gitt mange råd om barnets mat, men nesten ingen ting om hvordan man skal hjelpe gråtende spedbarn.

Lenge mente man at hovedgrunnen til kolikk er mageproblemer. Enkelte eksperter har også koblet kolikken til barnets temperament, miljø og til et umodent nervesystem. Karp sier at magetrøbbel ikke behøver å være hovedgrunnen til kolikken: "Barna kastes ut av livmoren før årets fjerde kvartal... Det betyr at de fremdeles trenger forsiktige kjærtegn og lyder fra livmoren. Barnets gråt kan faktisk være et resultat av savnet etter lydene." Karp sier at ved å etterligne lydene fra livmoren kan barnets beroligende refleks i de første tre-fire måneder aktiviseres.

Karp er inne på noe vesentlig, når han trekker frem barnets tid før det ble kastet ut av livmoren: Temperaturen i livmoren var jevn, det kom kontinuerlig næring gjennom navlestrengen, mens avfallsstoffene forsvant samme vei i retur. Som foster var det konstant omgitt av lyder fra mors hjerteslag, hennes stemmeleie og -rytme, og rumlingen fra hennes mage og tarm. Fosteret hørte lyden fra skvulpingen av fostervannet når det rørte på seg. Var mor i bevegelse var også fosteret i bevegelse.

Skulle jeg beskrive fosterets tilværelse med ét ord, ville jeg si at den er ”organisk ” * . Når så Karp sier at spedbarnets gråt faktisk kan være et resultat av savnet etter lydene fra fostertiden, skal vi sammenligne det den nyfødte opplevde i fostertiden med de råd Karp gir – et 5-punkt-system. Følgende teknikker skal hjelpe det gråtende spedbarn: 1. Tett innpakning (inn i et teppe – gjerne 12-20 timer per dag i begynnelsen. Det stopper barnets ukontrollerte arm- og beinbevegelser som kan føre til hysterisk klaging). 2. Side/ mageberoligelse (barnet legges på siden eller magen – det sistnevnte må ikke skje når det skal sove). 3. Suselyder (gjenskape lydene fra livmoren ved å bruke hvit lyd fra hvit lyd-maskin, CD med hvit lyd, vaskemaskin etc) . 4. Smokk og bryst (la ungen suge på smokk, tåteflaske, eller mors bryst). 5. Svinging (rytmiske bevegelser i en barnehuske, hammock eller barnevogn).

Det er vanskelig å få øye på at de små, som ” fremdeles trenger forsiktige kjærtegn" - som Karp fremhever - får dette behov oppfylt gjennom hans system. For ser vi nærmer på teknikkene er det kun under punkt 4, at Karp anbefaler fysisk nærhet mellom spedbarnet og et levende vesen, nemlig nærhet ved amming. Resten av anbefalingene må anses som ren surrogat-trøst, noe spedbarnet antakelig vil avfinner seg med, i mangel av en organisk fortsettelse etter fostertiden.

Er det mulig å gi våre nykomlinger en mer organisk fortsettelse, enn det Karp tilby gråtende spedbarn med sine 5 teknikker? Kan vi vite noe om hva en nyfødt venter seg etter å bli kastet ut av livmoren? En rekke forskningsresultater forteller at alt tyder på at nykomlingen forventer å være i tett kroppskontakt med en nær omsorgsperson, og å kunne die etter eget behov – noen ganger opp til 4 ganger i timen. Skal vi ta disse forventninger alvorlig er rådene ganske enkle: 1. Vi setter vårt spedbarn i en slynge eller binder det opp i et bæresjal – tett på kroppen. Nykomlingen befinner seg nå igjen i en levende helhet: Den kan høre våre hjerteslag, den har vår stemme nær øret, kjenner vår pust og den er med i alle våre kroppsbevegelser. Forskjellen mellom før og etter fødselen er, at nok en sans er aktivert: Barnet kan nå se det som foregår! 2. Når barnet gir signaler som at det blir urolig, leter, smatter, begynner å gi ubehags-lyd, er tiden inne for å amme. Er det en annen enn mor som bærer barnet betyr disse signaler: Jeg vil tilbake til mor, jeg er sulten, eller jeg er tørst.

Et barn som er tett på kroppen til en bærer befinner seg i en sosial livmor ? - en sosial sammenheng - midt i et organisk liv! Dette er en urgammel "teknikk" som - sammen med selvregulert amming - er brukt i millioner av år, faktisk siden menneskehetens opprinnelse. Som pattedyr av "bæresorten" forventer vårt avkom - på lik linje med alle andre primater - fremdeles denne form for omsorg. I tradisjonelle kulturer der slik "teknikk" fremdeles er en selvfølge, er kolikk eller vedvarende skriking så å si et ukjent fenomen. Så professor Karp må sannsynlig ha rett, når han sier at verken mageproblemer, barnets temperament eller et umodent nervesystem kan være årsaken til at mange av våre spedbarn gråter mye. Dette er et skritt i riktig retning. Men kan også Karp være inngrodd i tanken, at spedbarn ikke skal tas opp i "utide"? Nærhet ved (kontinuerlig) kroppskontakt og selvregulert amming er fremdeles et tabu i vår siviliserte del av verden.

* organisk: levende; integrerende; sammenhengende hele.

e-post: solveig.a.wahl@c2i.net

Deutsche Version